Silkeskjerf / silketørkle / halsklut ble brukt som hals­pynt lenge før slipsets tid – ved finere anledning­er. Det ble rullet sammen og knyttet rundt halsen eller utenpå halslinningen på skjorta. Se bildene ovenfor. (Under fysisk arbeid var hals­klut eller tørkle, av bom­ull eller lin).

Det som ligner mer på dagens slips, kom etter hvert og ble knyttet med en slips­knute utenpå en stående, stivet skjorte­krage, med eller uten knekk foran. Menn på Hvaler rundt 1900 er ofte avbildet med en slik hals­pynt. Andre brukte tvers­over­­sløyfe som noen av bildene til høyre viser (en slik «propell» hadde kanskje vært et litt artig poeng her ute ved havet, men...).

Vi har valgt å knyte silketørklet slik som er vanlig til bunader. Et farge­rikt (event. svart) silke­tørkle rulles opp og knyt­es uten­på en stående skjorte­­linning – eventuelt med en ned­­press­et knekk slik det også var vanlig i tidligere tider, se bildet nedenfor til venstre.

De aller fleste som vil ha Hvalers manns­drakt, ønsker nok å bruke den i an­led­ning­er der det er naturlig å ha på seg bunad. Som med kvinne­­drakta vår, så har folk ønsket at den ikke skal skille seg for mye ut fra andre drakter og bunader. Kvinne­­drakta er forresten avbildet og omtalt i «Norsk Bunad­leksikon» og i boka «Bunader i Øst­fold».

En liten artighet om «halsklut» eller «halseklut»
Oppdaget på www.lokalhistoriewiki.no at det der sto bl.a. dette om Hvaler­skøyta: «Som østlands­­båter flest er Hvaler­skøyta en solid bygget båt, med ripeesinger som går helt fram i stevnen og slutter i en halsklut.»

Om begrepet halsklut ble eller blir brukt på Hvaler, kunne båtbygger Thor Ivar Olsen på Spjærøy fortelle følgende i svar på en e-post (gjengitt med tillatelse): «Jeg har laget mange 'halsekluter' som båtbygger. Far, som var gammel innfødt her på Hamna, og båt­bygger, brukte ordet halseklut om skjerf, hals­tørkle, og om det V-formede tre­stykket forut i stevnen på en båt. En hel om­gang bord i et skrog ble kalt bordgang. Kjølgang nederst, så kom 1.-2.-3. gangen – osv til øvregangen øverst. Når en bord­gang ble delt opp i to eller flere stykker, ble hvert enkelt stykke kalt en HALS. Halsekluten var som du sier det trestykket som holdt sammen halsene på hver side av stevnen og forsterket sammen­føyningen til denne. Hvis det var esinger i båten ble halse­kluten lagt på innsiden av denne. Før ble halse­kluten ofte laget av et trestykke som var grodd i fasong.»

Påkledningen blant folk på by'n. I boka «Sten» (Elva Forlag 2005) skriver forfatter Ulf Hjardar: «Sigv. Pettersen fra Kirkeøy forteller til Demokraten i 1959 om på­kledningen blant folk på by'n i Fredrikstad fra den første tiden etter forrige århundre­skifte. Sjøfolka, sier han, gikk for eksempel i sjøjakker og bukser med engelske stikk­lommer, uten slips og snipp, men med silketørkle i kryss over brystet ‒ og med skjerm­luer med blank skjerm og rem, som bare buntmaker Jølstad solgte, på hodet. Sten­hoggerne derimot kom i vide hatter og enkeltspente dresser.»

For Hvalers mannsdrakt har vi altså valgt å knyte silketørklet slik det er vanlig i bunads- og drakt­miljøet. (Se siden Vester og silketørkler.)